Adopter I tanti (ma ignorati) motivi per non fare una cucciolata
Kryssbrett · Hann · Senior · 10 år
"Små kvaler som født 'ad capocchiam' bør aldri eksistere. Kvaler (av blandede raser, ndr) kan gjøres... men de må være reservert for personer som vet hva de gjør (og forbereder svangerskapet med kliniske undersøkelser, ndr), som ikke improviserer (for eksempel, vet godt at de kan plassere alle kvalene, ndr), som ikke mener det er nok å "la naturen ta sin gang", fordi det er dessverre ikke sant." Det skrev - noen år siden - Valeria Rossi, en hundekjennerskapsforsker og forfatter av mer enn hundre bøker om hunder - noen av dem er også tilgjengelige i vår små bibliotek for frivillige - som døde i mai 2016, men hvis skrifter fremdeles er tilgjengelig på det nettsteder magasinet "Ti presento il cane". Til dette universet av kunnskap har vi bestemt oss å henvende oss for å gi noen refleksjoner til Bellunesi som fortsetter å produsere (og be om) kvaler. Pupsjer er vakre og ønskelige, men hvor mange av dem er også friske, balanserte og bestemt til et etologisk fredfullt liv? Først og fremst - sier Valeria Rossi - er det absolutt ikke sant at hunden "har ønske om morendom", heller ikke at "det er godt for hunden sin helse" å ha en kval. I praksis, hvis hun ikke ammer, kan en hund ikke føle noe morinstinkt, og hysteriske svangerskaper har ingenting med en antatt ønske om morendom å gjøre. Hensikten med de hyppig nevnte fordeler med morendom, hvis man virkelig vil beskytte hunden mot brystkreft, pyometra og lignende, er det beste å ikke la henne føde, men å kastes henne. Det er også helt feil at etter en kval, hunden "roer seg ned". Tvært imot, oppmerker Rossi, noen hunder etter å ha fått en kval "opper" egenskaper som hadde vært latente før, men som blir uttrykt nettopp fordi av morinstinktet: først og fremst, gjetter du hvilken? Aggressivitet. En annen "dummhet" som ofte gjentas er at "moren tar seg av alt": dette er langt fra sann, og en kval - understreker Valeria Rossi - er en gal engasjement! Så mye sånn at det nesten er automatisk at eieren går i panikk og konsekvensene er dramatiske: pupper gitt bort for tidlig, ikke sosialisert og noen ganger ikke engang tilstrekkelig befruktet; en virkelig jakt på "nokoen som skal ta dem" uten å gjøre den minste vurdering av fremtidige eiere: noe som fører til hunder som senere blir sluppet eller - i best fall - håndtert bare overfladisk. Deretter er det spekulativ formål, der Valeria Rossi er tydelig: du kan ikke bli rik (eller selv bare fylle lønnen din) på ryggen av din lille hund! Et siste grunnlag som synes å drive folk til å ha kvaler er ønsket om å "bevarer rassen" til sin hund, gutt eller jente. Og Rossis betraktning på dette tillater ingen forkortelser: "selv om jeg personlig ikke forstår ønsket om å "ha barn av min hund" like lite som jeg forstår fastsettelsen av å holde navnet sitt levende (ved å lete etter en gutt, ndr), ville jeg ikke funnet noe feil med dette ønsket hvis Sciuremarie beholdt hele kvalen". Hvordan kan vi legge til noe mer for å overbevise Bellunesi både om å ikke ha kvaler og ikke å matte en upassende marked ved å søke kontinuerlig etter pupper? Kanskje at hundehjelpet er full av hunder født fra 'ad capocchiam' paringer?!
Les original (it)
“Di cucciolate fatte “ad capocchiam” non dovrebbero mai nascerne. Le cucciolate ( di meticci, ndr ) si possono fare…ma devono essere riservate a persone che sanno quello che fanno ( e preparano la gravidanza con esami clinici, ndr ), che non improvvisano ( ad esempio, sapendo perfettamente di poter sistemare tutti i cuccioli, ndr ), che non pensano che basti “lasciar fare alla natura”, perché purtroppo non basta affatto.” A scriverlo – alcuni anni fa – è Valeria Rossi, cinofila e autrice di più di cento libri sui cani – di cui alcuni disponibili anche nella nostra piccola biblioteca destinata ai volontari – deceduta nel maggio del 2016, ma i cui scritti sono tutt’ora disponibili sulla rivista online “Ti presento il cane”. A questo universo di conoscenze abbiamo deciso di attingere per proporre qualche riflessione ai bellunesi che continuano a sfornare (e richiedere) cucciolate. I cuccioli sono bellissimi e desiderabili, ma quanti di loro sono anche sani, equlibrati e destinati ad un futuro etologicamente sereno? Innanzitutto – dice Valeria Rossi – non è assolutamente vero che la cagna “ha il desiderio di maternità”, nè che “le fa bene alla salute” fare una cucciolata. In pratica, se non sta allattando, una cagna non può provare alcun istinto materno e neppure le gravidanze isteriche hanno nulla a che vedere con un presunto desiderio di maternità. Quanto ai vantati effetti benefici della maternità, se si vuole davvero proteggere la cagna dai tumori alla mammella, dalla piometra e così via la cosa migliore da fare non è farla partorire, ma sterilizzarla. Non è, poi, assolutamente vero che dopo una cucciolata la cagna “si calma”. Anzi, sottolinea la Rossi, alcune cagne dopo aver avuto una cucciolata “scoprono” doti caratteriali che fino ad allora sarebbero rimaste latenti, ma che vengono espresse proprio a causa dell’istinto materno: prima fra tutte, indovinate quale? L’aggressività. Un’altra “sciocchezza” che si sente ripetere è che “pensa a tutto la mamma”: non è per niente così e una cucciolata – sottolinea Valeria Rossi – è un impegno pazzesco! Tant'è che è quasi automatico che il proprietario vada nel panico e le conseguenze sono drammatiche: cuccioli ceduti troppo presto, non socializzati e talvolta neppure impregnati in modo corretto; una vera e propria corsa alla ricerca di “qualcuno che se li prenda” senza fare neanche uno straccio di valutazione dei futuri proprietari: il che porta a cani successivamente abbandonati o – nella migliore delle ipotesi – gestiti con altrettanta superficialità. Ci sono, poi, le finalità speculative, rispetto alle quali Valeria Rossi è lapidaria: non ci si può arricchire (ma neanche arrotondare lo stipendio) sulla pelle della cagnetta di casa! Un ultimo motivo che sembra spingere la gente a fare cucciolate è il desiderio di “perpetuare la stirpe” del proprio cane, maschio o femmina che sia. E la considerazione della Rossi al riguardo non ammette scorciatoie: “anche se personalmente non capisco la voglia di “avere un figlio del proprio cane” più di quanto non capisca la fissazione di mantenere vivo il proprio cognome ( cercando un figlio maschio, ndr ), non ci troverei niente di male in questo desiderio se però le Sciuremarie si tenessero tutta la cucciolata”. Che altro aggiungere per convincere i bellunesi sia a non fare cucciolate, sia a non alimentare un mercato irresponsabile cercando in continuazione cuccioli? Forse che di cani nati da accoppiamenti “ad capocchiam” ne sono pieni i canili?!
Listet for 4 måneder siden
