Adopter Tale e quale
Kryssbrett · Ukjent · Senior · 15 år
Likhetene mellom hunden og menneskekompanjonen er reelle og vitenskapelig forskning bekrefter det. Vitenskapelig forskning de siste 10-15 årene har flere ganger behandlet fysiske og karaktermessige likheter mellom hunden og dennes menneskekompanjon, og på noen punkter har det oppnådd betydelig samstemning. Likheten er virkelig og ikke bare oppfattet. Det handler om ulike dimensjoner av personlighet, men også til en vis grad fysisk utseende. På fysisk nivå har forskningen identifisert hovedsakelig i form, uttrykk og konfigurasjon av øyehulområdet der likheten er mest konsentrert; en gjentatt korrelasjon er også den mellom kvinner med langt hår som tendens til å preferere raser med lange ører og omvendt kvinner med kort hår som velger raser med korte ører; hunder med varm og lysfarget pels er universelt preferert, men spesielt av mennesker med lyse hår; passive mennesker, derfor mer benærende overvekt, har ofte overvektsdyr; høye og slanke mennesker (ektomorfer) foretrkker hunder med lett utseende og lange bein (også ektomorfer, derfor), mens små og tette mennesker (endomorfer) foretrekker korte hunder med korte tytte bein (endomorfer); forholdet mellom bredde og høyde på ansiktet og ansiktsymmetri styrer mennesker mot lignende morfologiske aspekter hos hunden. Roten til fysiske likheter ligger i at valget av hund blir påvirket av to mekanismer kjent i psykologi: den første er Effekten av enkel eksponering, som fører mennesker til å foretrekke det som er kjent (og det finnes ingenting mer "kjent" enn å se i speilet og derfor orientere seg, uten for mye mentalt arbeid, mot trekk man er vant til og som gir trygghet), en mekanisme som vil påvirke den psykologiske holdningen til mennesket til hunden; den andre er "selvlikhet", en mekanisme som i stedet indikerer menneskers preferanse for mennesker og objekter som reflekterer aspekter (spesielt geometrisk struktur) av egen fremstrning. Men det er på fronten av personlighet og atferd at likheten finner beste muligheter til å manifestere seg. Forskning har identifisert betydelige korrelasjoner mellom utåndende mennesker og hunder med mer sosial atferd, samt mellom angstfull eller emosjonelt ustabile mennesker og hunder med høyere nivåer av angst, frykt for fremmede og aggresjon mot eiere; mennesker med negative holdninger til hunder eller høy stress har ofte hunder ikke bare med problematisk og oppførsel relatert til angst, men også dårlig fysisk helse. Ifølge forskere ligger disse likhetene til grunn i minst tre biologiske mekanismer: den første er følelsesmessig kontagion og ko-regulering (følelsesmessige tilstander hos hunder og mennesker påvirker hverandre reciprokkt: for eksempel under et positivt samspill, er hjertefrekvensen til hunden og mennesket korrelert); den andre er neural imitation (speilneuroner i hundens hjerne hjelper den til å imitere følelsesmessige mønstre fra menneskekompanjonen, en aktivitet som legges til observasjonslæringen som lar hunden bevisst imitere handlingene til referansepersonen); den tredje er hormonell synkronisering (oksytosin, den knyttende hormonen, frigjøres av både hunder og mennesker under øyebliks positive interaksjon; kortisolnivåer, kjent som stresshormonet, synkroniseres i helsen til referansepersonen og hunden, spesielt hvis det er en konkurrerende hund). Opp til nå har vitenskapelig forskning vist at den komplekse rekken av likheter er nesten uunntakelig å skyldes renrasede hunder, som uttrykker standardiserte og forutsigbare trekk og er derfor lettere å få når du velger. For blandedyr, mangler forutsigbarhet, så få mekanismer kan påvirke valget og generere likheter fra første øyeblikk, men rikdommen av deres bakgrunn gjør dem sikkert i stand til å knytte seg godt til sin referansehumane, som under samvær vil oppdage både uskulde likheter, mindre fysiske, men sikkert følelsesmessige og karaktermessige, samt aspekter av komplementaritet noen ganger så utrolig at det vil være mennesket og ikke hunden som endrer sin verdenstiltak.
Les original (it)
Le somiglianze tra il cane ed il compagno umano sono reali e la ricerca lo conferma La ricerca scientifica degli ultimi 10-15 anni si è occupata a più riprese della somiglianza esteriore e di carattere tra il cane e il proprio compagno umano e su alcuni punti ha raggiunto un consenso significativo. La somiglianza è reale e non è una somiglianza solo percepita. Riguarda soprattutto varie dimensioni della personalità, ma in parte anche l’aspetto esteriore. Sul piano fisico, la ricerca ha individuato soprattutto nella forma, nell’espressione e nella conformazione dell’area degli occhi quella dove si concentra maggiormente la somiglianza; una correlazione ricorrente è anche quella tra donne con i capelli lunghi che tendono a preferire razze con le orecchie lunghe e, viceversa, donne con i capelli corti che scelgono razze con le orecchie corte; cani con mantello dai colori caldi e chiari sono universalmente preferiti, ma lo sono soprattutto da persone con capelli chiari; persone sedentarie e quindi più inclini al sovrappeso hanno frequentemente cani obesi; persone alte e snelle (ectomorfe) preferiscono cani dall’aspetto leggero e con ossa lunghe (anch’essi dunque ectomorfi), mentre persone basse e robuste (endomorfe) prediligono cani bassi, con ossa corte e pesanti (ossia endoformi); la larghezza-altezza facciale e la simmetria del viso spingono l’umano verso aspetti morfologici similari nel cane. La radice della somiglianza fisica sta nel fatto che la scelta di un cane è condizionata da due meccanismi noti in psicologia: il primo è l’Effetto di Esposizione Semplice, che porta le persone a preferire ciò che è familiare (e non c’è nulla di più “familiare” che guardarsi allo specchio e conseguentemente orientarsi, senza troppi sforzi mentali, su tratti a cui si è abituati e che trasmettono sicurezza), meccanismo che condizionerebbe l’atteggiamento psicologico della persona verso il cane; il secondo è l’”autosimilarità”, un meccanismo che indica, invece, la preferenza degli umani per persone e oggetti che rispecchiano aspetti (soprattutto di struttura geometrica) del proprio apparire. Ma è sul fronte della personalità e dei comportamenti che la somiglianza trova le migliori opportunità per manifestarsi. La ricerca ha identificato correlazioni significative tra persone estroverse e cani con comportamenti più socievoli, così come tra ansiosi o emotivamente instabili e cani con livelli più alti di ansia, paura degli estranei e aggressività verso i proprietari; persone con atteggiamenti negativi verso il cane o stress elevato tendono ad avere cani non solo con comportamenti problematici e ansiosi, ma anche con scarsa salute fisica. Alla base di queste somiglianze ci sono, secondo i ricercatori, almeno tre meccanismi biologici: il primo è rappresentato dal contagio emotivo e dalla coregolazione emotiva (gli stati emotivi di cani e umani si influenzano reciprocamente: ad esempio, durante un’interazione positiva le frequenze cardiache del cane e dell’umano sono correlate); il secondo è l’imitazione neurale (i neuroni specchio del cervello del cane lo aiutano a imitare schemi emotivi del compagno umano, attività che va a sommarsi all’apprendimento osservazionale che consente al cane di imitare consapevolmente le azioni dell’umano di riferimento); il terzo è la sincronizzazione ormonale (l’ossitocina, ossia l’ormone dell’attaccamento, è rilasciata sia dai cani che dagli umani nei momenti di interazione positiva; i livelli di cortisolo, noto come l’ormone dello stress, sono sincronizzati nei peli dell’umano di riferimento e del cane, soprattutto se si tratta di un cane competitivo). Fin qui la ricerca scientifica, che ovviamente ha evidenziato come la complessa gamma delle somiglianze sia quasi esclusivamente riferibile alle razze pure, le quali esprimono caratteristiche standardizzate e prevedibili e quindi più facilmente acquisibili nel momento della scelta. Per i meticci, la prevedibilità manca e quindi sono pochi i meccanismi che possono condizionare la scelta e generare somiglianze fin dai primi momenti, ma la ricchezza del loro background li rende sicuramente capaci di affiliarsi ottimamente al loro umano di riferimento, che nel corso della convivenza scoprirà sia ineguagliabili somiglianze, meno fisiche ma di certo emotive e caratteriali, sia aspetti di complementarietà talvolta così straordinari che sarà l’uomo e non il cane a modificare la propria visione del mondo.
Listet for 4 måneder siden
