Adopter Je suis jeune et gentil, mais cela n&rsquo
Kryssbrett · Ukjent
I går kveld forsto jeg ikke da han tok tasken og la meg inni, som et uønsket pakke... Deretter gikk han mot dyrehjemmet, han hadde desperat søkt i timene og hadde valgt denne dagen. Det må sies at de også er dumme, lørdag er den eneste dagen de har publisert åpningstider. Han ventet til stengingstid og kastet meg under klokka og skiltet "hundehjem", deretter forsvant han uten å se tilbake... Jeg var kald, jeg var redd... Jeg hørte larm, hunder og de forsto at noe usannsynlig og urettferdig skjedde. Det var mørkt, jeg kunne bare se bilens lys som passerte, jeg fryktet at en av dem skulle kjøre over meg i min svarte taske. Deretter hørte jeg larm, porten åpnet seg, de forsvant... og så så de meg... naivt, som alltid, trodde de det var generøsitet fra en menneske som hadde høyst venlig lagt en taske... og de forsto... skjelvende av kulda i min småtaske, satte de meg raskt ved varmen. Jeg var iskald... Hva har jeg gjort for å fortjene å bli kastet som et vanlig pakke foran en dyrhjem dør? Jeg ble født hos private personer, du vet de som finner kastrering/sterilisering nytteløst, de som deretter setter annonser og gir bort ukjente unger til hvem som helst. Jeg var en flink unge, så vokste opp, og jeg skulle ha blitt sterilisert også, identifisert, vaksinert... men han ville ikke bruke penger! Så det enkleste var å kaste meg bort... foran dyrhjemmet slik at jeg ikke skulle finne veien hjem. Hvorfor ringe? Hvorfor kalle på klokka? De er der for det, er de ikke? Hundeheim eller ikke, det spiller ingen rolle, og hvis du elsker dyr, telles ikke, en mer, en mindre, du finner en løsning! I dag vil jeg bare takke frivilligene som tar seg av meg og omfatter meg, jeg er fortsatt stresset og meget trist. Heldigvis var de fortsatt på dyrehjemmet, ellers hadde noen funnet meg?
Les original (fr)
Hier soir, je n’ai pas compris quand il a sorti le sac et qu’il m’a posé dedans, comme un paquet devenu trop encombrant… Puis il s’est dirigé vers le refuge, il avait vainement cherché les horaires et avait choisi ce jour là. Il faut dire qu’ils sont idiots aussi, le samedi est le seul jour où ils ont publié des horaires d’ouverture. Il a attendu la fermeture et m’a déposé, sous la sonnette et le panneau refuge canin, puis est parti sans se retourner… J’ai eu froid, j’ai eu peur… J’entendais du bruit, des chiens aboyer, ils avaient compris eux que quelque chose d’anormal et d’inhumain était en train de se produire. Il faisait nuit, je ne voyais que les phares des voitures passer, j’avais peur que l’une d’entre elle ne vienne m’écraser dans mon sac tout noir. Puis, j’ai entendu du bruit, le portail s’est ouvert, ils allaient partir…et ils m’ont vu…naïvement, comme toujours, ils ont cru à la générosité de l’humain qui avait gentiment déposé un sac…et ont compris… Transi de froid dans mon petit sac, ils m’ont vite installé au chaud. J’étais tétanisé… Qu’ai-je fait pour mériter d’être jeté comme un vulgaire paquet devant la porte d’un refuge ? Je suis né chez des particuliers, vous savez ceux qui trouvent la stérilisation inutile, ceux qui ensuite mettent des annonces et cèdent des bébés non identifiés à n’importe qui. J’étais un mignon bébé, puis j’ai grandi, et il aurait fallu me stériliser moi aussi, me faire identifier, me vacciner…mais il ne voulait rien dépenser ! Alors la solution la plus simple était de me jeter…devant les grilles d’un refuge afin que je ne retrouve pas mon chemin. Pourquoi téléphoner ? Pourquoi sonner ? Ils sont là pour ça, non ? Refuge canin ou pas, on s’en fiche bien, et puis quand on aime les animaux, on ne compte pas, un de plus, un de moins, on trouve une solution ! Aujourd’hui, je veux juste remercier les bénévoles qui prennent soin de moi et me cajolent, je suis encore stressé et tellement triste. Heureusement qu’ils étaient encore au refuge, sinon qui m’aurait trouvé ?
Listet for 3 måneder siden






