Adopter Piccola guida all’
Kryssbrett · Ukjent
Det europeiske LIFE WOLFALPS-prosjektet "Viljen på Alpene" arbeider for langvarig bevaring av alpine vilk, som gradvis og naturlig gjenerklærer de områdene det ble utkjørt fra for en hundre år siden. For at vilken skal ha en fremtid på Alpene, må vi lære å leve sammen med dette arten igjen: fremme bruk av tiltak for å hindre angrep på husdyr, bekjempe ulovlige dødsfall og fremme bedre kunnskap og større toleranse mot vilken er de viktigste handlingene LIFE WOLFALPS-prosjektet utvikler for å bidra betydelig til dette lange prosessen. Det finnes ingen hurtigveier: bevaring skjer gjennom samleving. Blant forebyggelsessystemer finnes også bruk av vakteløper, som har vist seg effektive i vesentlig å redusere antall angrep og ofre, og gjøre dem bærende både for individuelle bondfolk og offentlige myndigheter som kompenserer for byttedødsfall. I informasjonsmateriellet har LIFE WOLFALPS-prosjektet også publisert en liten guide for turister som kan møte vakteløper (bilde, kilde: Gognablog). Hva er en vakteløper? En vakteløper er et stort dyr som fødes, oppføres og lever konstant sammen med husdyr: oppgaven sin er å beskytte dem mot potensielle rovdyr. Raser som mest finnes på våre fjell er Maremma-Abruzzese Shepherd og Pyreneisk fjellhund, store hvite hunder (ofte med mørke flekker) som veier omtrent 35-50 kg, som noen ganger er vanskelig å skille når de er blant flokkene. Slik som hjelpedyr, som alltid følger shepherden og hjelper ham med å samle husdyrene og lyde hans ordre, jobber vakteløpere med en vis grad av autonomi: de må være i stand til å avgjøre selv og raskt hvordan de skal handle ved trusselen mot husdyrene, men dette betyr selvfølgelig ikke at de kan settes løs uten kontroll fra en person. Shepherden er alltid ansvarlig for adferden til sine hunder! Vakteløpere representerer ett av de mest effektive verktøyene for å reducere byttedødsfall og, samtidig, er en sikkerhet for bonden selv, som – la oss huske – bruker mange timer hver dag alene i fjellet. Ikke å bruke vakteløpere kan plassere husdyrene i stor risiko for byttedødsfall og gjøre arbeidet for shepherden svært vanskelig. Med forsvinnelsen av rovdyr på alpine områder har bruken av disse hundene minket, og i dag lærer bondene igjen hvordan man «trener» og administrerer dem slik at de fungerer korrekt og spesielt ikke blir et problem selv. Virkelig, vakteløpere reagerer på ethvert element som representerer en trussel mot husdyrene, inkludert turister som ikke oppfører seg riktig. Dessverre kan noen hunder som ikke er godt trent vise aggresjon mot mennesker: en balansert hund og en informert turist kan imidlertid møte hverandre i fjellet uten problemer. Hvordan skal jeg oppføre meg hvis jeg møter en vakteløper i fjellet? Vakteløpere er (eller skal være) alltid sammen med husdyrene de må beskytte og, i alle fall, under nøyaktig oppsyn fra shepherden, unntatt hvis de er innestengte i elektrisk hekk. Ofte indikerer deres tilstedeværelse på alpine beiteflater tegn. Ved store flokker eller bosetninger kan det være slik at shepherden er langt fra hunden og ikke er klar til umiddelbar inngripping hvis hunden reagerer på et eksternt stimulans, som ankomsten til en fremmed. Derfor er det bedre å vite noen forholdsregler angående adferd å ta i nærvær av husdyr beskyttet av disse hundene: • Du bør aldri krysse flokken ved å gå mellom dyrene (som vil flykte i alle retninger), men du bør alltid gå rundt den. Det er sannsynlig at hunden vil komme nær og kanskje snu seg mot «intrusjonen». Mye ofte vil hunden følge deg langs veien til den føler at det ikke lenger er fare for dyrene. Hvis husdyrene ikke blir forstyrret, vil hundene bli mer rolig. • Du må aldri skre, gjøre plutselige bevegelser med armen eller pinne, eller kaste stein mot hundene eller husdyrene. • Hvis hunden kommer nær, stans og unngå å se direkte inn i hundens øyne (et tegn på utfordring). For å dra deg unna, går du baklengs uten å snu deg og se nedover. • Hvis du er på sykkel, er det anbefalt å stige av sykkel og gå den til du er unna husdyrene. • Hvis det er barn, holder du dem nært eller tar dem opp. • Hvis du har en hund, holder du den på tross og unngår å hekle den. • Hvis hunden fremdeles viser aggressiv adferd, rapporter det til kommunen slik at eieren kan ta aktion og forsøke å rette opp adferden. Til disse reglene tillater vi oss å legge til to flere: ikke berør eller gi mat til hunder som ser mer sosial ut; ignorer hunder som følger deg: de vil returnere til flokken selv når du har flyttet deg.
Les original (it)
Il progetto europeo LIFE WOLFALPS “Il lupo sulle Alpi” lavora per la conservazione a lungo termine della popolazione alpina di lupo, che lentamente e in modo naturale sta riconquistando gli spazi da cui era stata cacciata un secolo fa. Affinché il lupo abbia un futuro sulle Alpi è necessario imparare nuovamente a convivere con questa specie: promuovere l’adozione di misure di prevenzione degli attacchi ai domestici, contrastare le uccisioni illegali, incoraggiare una migliore conoscenza e una maggiore tolleranza nei confronti del lupo sono le principali azioni che il progetto LIFE WOLFALPS sviluppa per contribuire in modo determinante a questo lungo processo. Non ci sono scorciatoie: la conservazione passa attraverso la convivenza. Tra i sistemi di prevenzione c'è anche l’utilizzo dei cani da protezione, che più volte si sono dimostrati efficaci nel ridurre in maniera significativa il numero di attacchi e di vittime, rendendole quindi sostenibili sia per i singoli allevatori e sia per le amministrazioni pubbliche che risarciscono i danni da predazione. Tra i materiali informativi il progetto LIFE WOLFALPS ha pubblicato anche una piccola guida per gli escursionisti che dovessero imbattersi nei cani da protezione (foto, fonte: Gognablog). Chi è il cane da protezione Il cane da protezione è un animale di grossa taglia che nasce, cresce e vive costantemente con il bestiame: il suo compito è proteggerlo dai potenziali predatori. Le razze che si trovano più frequentemente sulle nostre montagne sono il Pastore Maremmano-Abruzzese e il Cane da Montagna dei Pirenei, grossi cani bianchi (talvolta con il mantello a chiazze scure) di circa 35-50 chilogrammi di peso che, a volte, sono difficili da distinguere se si trovano in mezzo al gregge. A differenza dei cani da pastore, che accompagnano costantemente il pastore aiutandolo a radunare il bestiame e obbedendo ai suoi ordini, i cani da protezione lavorano con un certo margine di autonomia: devono poter essere in grado di decidere da soli e tempestivamente come agire nei confronti di una minaccia al bestiame ma, ovviamente, ciò non significa che possono essere lasciati liberi senza il controllo di una persona. Il pastore è sempre responsabile del comportamento dei suoi cani! I cani da protezione rappresentano uno degli strumenti più efficaci per la riduzione delle predazioni e, nello stesso tempo, sono una sicurezza per l’allevatore stesso, che – ricordiamocelo – passa molte ore tutti i giorni da solo in montagna. Non utilizzare i cani da protezione potrebbe portare il bestiame a un alto rischio di predazione, rendendo molto difficoltoso il lavoro per il pastore. Con la scomparsa dei predatori sull’arco alpino l’utilizzo di questi cani è venuto meno e oggi gli allevatori stanno nuovamente imparando come “addestrarli” e gestirli affinché lavorino correttamente e, soprattutto, non diventino a loro volta fonte di problemi. I cani da protezione, infatti, reagiscono verso qualsiasi elemento che rappresenti una minaccia per il bestiame, escursionisti che non tengono comportamenti corretti inclusi. Capita purtroppo che alcuni cani non correttamente addestrati manifestino comportamenti aggressivi anche verso le persone: un cane equilibrato e un escursionista informato possono invece incontrarsi in montagna senza incidenti. Come mi comporto se incontro un cane da protezione in montagna? I cani da protezione sono (o dovrebbero essere) sempre insieme al bestiame che devono proteggere e, comunque, sotto l’attenta custodia del pastore, a meno che non siano rinchiusi nelle recinzioni elettrificate. Spesso la loro presenza in alpeggio è annunciata da appositi cartelli informativi. Nel caso di greggi o mandrie di grosse dimensioni può succedere che il pastore si trovi distante rispetto al cane e non sia pronto a intervenire immediatamente nel caso in cui il cane reagisca a uno stimolo esterno, come l’avvicinarsi di un estraneo. Per questo motivo è meglio conoscere alcuni accorgimenti rispetto al comportamento da tenere in presenza di bestiame custodito da questi cani: • Non bisogna mai attraversare il gregge passando tra gli animali (che correrebbero spaventati da tutte le parti), ma bisogna sempre aggirarlo. È probabile che il cane si avvicini abbaiando e che eventualmente possa anche annusare “l’intruso”. Molto spesso il cane lo accompagnerà lungo il tragitto, fino a quando reputerà che non ci sia più pericolo per gli animali. Se il bestiame non viene disturbato anche i cani resteranno più tranquilli. • Non bisogna gridare, né fare movimenti bruschi con braccia o bastoni e, tantomeno, lanciare sassi verso i cani o verso il bestiame. • Nel caso in cui il cane si avvicini, bisogna fermarsi ed evitare di guardare il cane diritto negli occhi (segno di sfida). Per allontanarsi, indietreggiare piano senza voltare le spalle al cane e guardando verso il basso. • Se sei in bicicletta, conviene scendere dal mezzo e accompagnalo a mano fino ad allontanarsi dal bestiame. • Se ci sono dei bambini, è necessario tenerli vicino a sé o prenderli in braccio. • Se si ha un cane, va tenuto al guinzaglio, evitarando di prenderlo in braccio. • Se, nonostante tutto, il cane mantenesse un comportamento aggressivo, va segnalato al Comune in modo che il proprietario possa agire di conseguenza e cercare fermamente di correggerne il comportamento. A queste regole, ci permettiamo di aggiungerne altre due: non accarezzare né dar da mangiare ai cani che magari sembrano più socievoli; ignorare i cani che dovessero seguirci: torneranno da soli al gregge appena ci saremo allontanati.
Listet for 3 måneder siden
