Adopter Dobby
Podenco · Hann
Dobby's hjerte knuses litt når du ser på ham. Litt mer. Fordi uansett hvor mange ganger du ser forlatelse på nært hold, blir du aldri vant til det. Dobby er et levende eksempel på grusomheten til noen mennesker. Dobby er en jaktutkast. Han er ikke god for jakt eller han svarte rett og slett ikke eieren sin da de ønsket å hente ham etter en dag i feltet, og han ble værende ved jaktreservatet. Der overlevde han, forsørget seg selv først, og aksepterte mat på avstand, raskt, med stor frykt, senere. Slik har det gått mer enn et år, hvor han ikke lot noen fange ham. Et år der han forfalt. Men til slutt ble han fanget og Dobby er nå trygg ved Shelter. Hele kroppen hans viser forlatelsen hans. Nå tar de vare på sårene hans og får behandling for sykdommene hans. En av effektene av så mye forlatelse og elendig liv har vært at han mistet synet. En blind podenco. Men etter å ha rømt så lenge, skremt fra mennesker, overrasket Dobby oss fordi, som en smart podenco, tilpasset han seg godt livet ved krisecenteret. Han er ikke redd. Når han går, vifter halen og er nysgjerrig, bruker han sin fantastiske luktesans og hørsel. Han lærer alt. Den frykten for mennesker har forsvunnet. Han visste bare mishandling og når han ble behandlet vennlig med mykhet og kjærlighet, dukket karakteren hans opp. Han er fremdeles sjenert hvis vi nærmer oss uten å vente på ham, men etter det første øyeblikket viser han seg selv trygg og rolig. Selv om han må være alene i en kennel ved krisecenteret, vet vi at han kommer godt overens med andre hunder.
Les original (es)
Cuando miras a Dobby, el corazón se te resquebraja un poquito. Otro poquito más. Y es que, por muchas veces que veas de cerca el abandono, nunca te acostumbras. Dobby es otro ejemplo vivo de la crueldad de algunos seres humanos. Dobby es un desecho de la caza. No es bueno para cazar o simplemente no acudió a la llamada de su “amo� cuando quiso recogerlo después de un día en el campo, y él se quedó en el coto de caza. Allí ha sobrevivido, buscándose la vida solo, primero, y aceptando algo de comida, de lejos, deprisa, con mucho miedo, después. Así ha pasado más de un año, en el que no se ha dejado coger. Un año en el que se ha ído deteriorando. Pero por fin se consiguió y Dobby ya está a salvo en la Protectora. Su cuerpo entero es muestra de su abandono. Ahora se están cuidando sus heridas y está recibiendo tratamiento para sus enfermedades. Uno de los efectos de tanto abandono y vida miserable ha sido que ha perdido la vista. Un podenquito ciego. Pero, tras tanto tiempo huyendo aterrorizado de las personas, Dobby nos ha sorprendido porque, como podenco listo que es, se ha adaptado bien a la vida en el refugio. No está asustado. Cuando pasea, mueve el rabito y curiosea, ayudándose de su maravilloso olfato y de su oído. Está aprendiéndolo todo. Ese miedo al ser humano ha desaparecido. Solo conocería maltrato y al ser tratado bien, con dulzura y cariño, ha salido a flote su carácter. Todavía está temeroso si nos acercamos sin que nos espere, pero pasado ese primero momento se muestra confiado y tranquilo. Aunque en la Protectora tiene que estar solo en un chenil, sabemos que se lleva bien con otros perros.
Listet i forgårs






