Adopter Non serve sparare ai lupi
Kryssbrett · Ukjent · Ung · 1 år
Onlineavisen ildolomiti.it publiserte et intervju med Luca Pianesi sammen med Bruno Viola, en gjøker og formann for Foreningen for Forsvar av Zooteknisk Arterikhet fra Store Rovdyr (Adgp), som ble opprettet for å fremme og spre arbeidet til landmenn i feltet mot store røvdyr: med andre ord, mennesker som har gitt opp klager og tanken på ulovlighet (myring og gifting) og i stedet utfører ansvarlige handlinger for å gjøre samleving med ulver mulig. Her er utvalgte deler av intervjuet. "Vi kan ikke si ja til ulven", sier Viola. "Jeg er gjøker og ulven forblir min fiende, den som tar det jeg lever for. Men vi kan si ja til samleving, i den forstand at det er mulig å leve sammen med disse rovdyrene innenfor bestemte grenser, og jeg ønsker alle mine gjøker og landmenns kolleger skal forstå dette, som gråter når ulven drar døde dyrene sine." Bruno Viola og hans kolleger forsto at med engasjement, lidenskap, gjøkerhunder og godt byggede hekker er det mulig å kæmpe og slå ulven uten skudd og unødvendig myring: "Faktisk er bare å informere seg nok til å vite at myring kan være farligere enn noe annet hvis det ikke studeres nøyaktig, fordi det forstyrer hundene, og deretter er det noe å frykte, for uten ledelse risikerer individene å gå sin egen vei uten hierarki og orden." Det er tydelig at Bruno kjenner ulven godt, han lever i kontakt med ham, "selv om han aldri viser seg til meg", forklarer han. "Jeg vet at han er der, for eksempel om natten, hunderne merker det, kamerafalletrappene signaliserer det, men han viser seg for alle bortsett fra meg fordi han vet at jeg leder flokken. Ulven er smart, veldig smart. Men vi gjøkere kan vinne over ham, så lenge vi er forberedt og utrustet. Og det er det jeg vil gjøre klart. Tre år siden på toppen av Vallarsa hadde mer enn tjue lam blitt drept. For to år siden kom jeg med gjøkerhunder og godt byggede hekker, uten gjøkerhunder, og jeg mistet 11 lam. Siden jeg har gjøkerhunder, har jeg ikke hatt noen tap i over ett år, bortsett fra en natt, den 30. august, da dårlig vær spredte flokken, med vind og regn, og jeg mistet en esel, et lam og to lamb. Men det var en eksepsjonell hendelse. Å jobbe hardt og bruke de rette forholdsreglene reduserer risikoen mye." Bruno forklarer at det på beite er en virkelig pyramide. Øverst er lamene, så gjøkeren, så gjøkerhunderne, og til slutt gjøkerhunderne. "Disse må være i harmoni med alle andre: det finnes ingen måte en Maremmano for eksempel ikke lar gjøkerhunden jobbe og den siste ikke reagerer på mine instruksjoner. Men øverst i alt er lamene. Jeg og hundene arbeider for dem, og derfor ville jeg aldri si lang leve til ulven. Han er fortsatt min, vår fiende, men det finnes mange måter å leve sammen med ham på, selv om det krever anstrengelse. For gjøkerhunder og elektriske hekker, både mobile og faste, trenger man bare å ta kontakt med Proinsjektskog og Viltinstituttet. Men man må også lære å håndtere og oppdrte hundene og sette opp hekkene." Gjøkerhunder kommer direkte fra Maremmano Abruzzese gjøkerkreisen, men selv om de er raser som er vant til å leve blant lam og vet hvordan de skal handle mot ulver, må de sosialiseres med flokken og oppdrtes i full respekt for dyret. "Dette er en avgjørende krav for å bli medlem av foreningen", forklarer Bruno. "Hundene må behandles bra og være sunne. De konsumerer også mye mat, og derfor er avtalen med Almo Nature (en bedrift som produserer mat som gir gratis mat til hundene i foreningen, ndr) essensiell fordi den gjør det mulig for oss å spare på deres kostnad. Håndtering av hekker må være godt plantet, trådene må være stramme, de må ikke plasseres nær skråninger. Været og tilnærming til trær må tas hensyn til. Med andre ord krever de kunnskap og oppmerksomhet. Som forening er vi klare til å hjelpe alle våre gjøkerkollegaer med å forklare hva vi vet og har lært over tid. Den eneste virkelige sikkerheten er at skyting ikke er løsningen, og de som stopper å gråte, klage og spørre etter svar fra Europa eller hvem som helst, vil ikke kunne beskytte dyrene sine virkelig, som er vår mest verdifulle eiendom."
Les original (it)
Il quotidiano online ildolomiti.it ha pubblicato un'intervista di Luca Pianesi al pastore Bruno Viola, presidente dell’Associazione per la Difesa del Patrimonio Zootecnico dai Grandi Predatori (Adgp) , nata per valorizzare e divulgare il lavoro svolto dagli allevatori nel campo della prevenzione dai grandi predatori: insomma gente che ha abbandonato le lamentazioni e l'idea stessa di illegalità (uccisioni e avvelenamenti) e mette in campo, invece, azioni responsabili per rendere possibile la convivenza con i lupi. Ecco le parti salienti dell'intervista. ”Noi non possiamo dire sì al lupo – dice Viola – Io sono un pastore e comunque il lupo resta il mio nemico, quello che mi leva ciò per il quale vivo. Però diciamo sì alla convivenza nel senso che convivere con questi predatori entro determinati limiti, si può fare e vorrei che lo capissero tutti i miei colleghi pastori e allevatori che piangono quando il lupo uccide loro degli animali”. Bruno Viola e i suoi colleghi si sono accorti che con impegno, passione, cani da guardiana e recinti ben fatti si può combattere e battere il lupo senza fucili e inutili uccisioni: “Anzi, basta informarsi per sapere che gli abbattimenti rischierebbero di essere più pericolosi che altro se non studiati più che bene, perché si destabilizzano i branchi e allora lì sì c’è da aver paura perché senza guida gli esemplari rischiano di andare ognuno per conto loro, senza gerarchie e ordine”. Si sente che Bruno il lupo lo conosce bene, ci vive a contatto, ”anche se con me non si fa mai vedere – spiega – io so che c’è, per esempio la notte, se ne accorgono i cani, me lo segnalano le fototrappole ma lui si fa vedere da tutti tranne che da me perché sa che sono io quello che guida il gregge. Il lupo è furbo, molto. Ma noi pastori possiamo batterlo, basta essere preparati e attrezzati. Ed è questo che mi preme far capire. Tre anni fa in cima alla Vallarsa erano state abbattute oltre una ventina di pecore. Due anni fa ero arrivato io con i cani da conduzione e i recinti ben fatti, senza cani da guardiana e avevo perso 11 pecore. Da quando ho i cani da guardiana, da oltre 1 anno non ho avuto più perdite se non in una notte, era il 30 agosto scorso, quando il mal tempo ha spaccato il gregge, tra vento e pioggia, e ho perso un asino, una pecora e due agnelli. Ma è stato un evento eccezionale. Lavorando sodo e usando i corretti accorgimenti il rischio si riduce moltissimo”. Bruno spiega che al pascolo c’è una vera e propria piramide. Al vertice ci sono le pecore, poi c’è il pastore, poi i cani da conduzione e infine i cani da guardiana. ”Questi ultimi devono essere in sintonia con tutti gli altri: non esiste che un maremmano, per esempio, non lasci lavorare il cane da conduzione e quest’ultimo non risponda alle mie indicazioni. Ma al vertice di tutto ci sono le pecore. Io e i cani lavoriamo per loro e per questo non mi sogno di dire viva il lupo. E’ comunque il mio, il nostro, avversario ma i modi per conviverci ormai sono tanti anche se richiedono impegno. Per i cani da guardiana e i recinti elettrificati, sia mobili che stabili, basta rivolgersi all’istituto foreste e fauna della Provincia. Ma poi bisogna imparare a gestire e crescere i primi e a piantare i secondi”. I cani da guardiana arrivano direttamente dal circolo del pastore maremmano abruzzese ma, anche se sono linee abituate a vivere tra le pecore e sanno come comportarsi con i lupi, necessitano di abituarsi al gregge e vanno cresciuti nel pieno rispetto dell’animale. ”E’ questo un requisito fondamentale per poter entrare nell’associazione – spiega ancora Bruno – i cani vanno trattati bene e devono essere in salute. Poi consumano un sacco di cibo e per questo l’accordo con Almo Nature ( azienda produttrice di alimenti che fornisce gratuitamente agli allevatori dell'associazione il cibo per i cani , ndr ) è fondamentale perché ci permette di risparmiare sul loro nutrimento. Per quanto riguarda i recinti devono essere ben piantati i paletti, ben tesi i fili, non vanno messi vicino alle rampe. Va tenuto conto delle condizioni atmosferiche, della vicinanza agli alberi. Insomma necessitano di conoscenza e attenzione. Come associazione siamo pronti ad aiutare tutti i nostri colleghi allevatori per spiegargli quello che sappiamo e abbiamo imparato nel tempo. L’unica vera certezza è che sparare non è la soluzione e chi si ferma a piangere, a lamentarsi e a chiedere risposte all’Europa o a chissà chi non riuscirà a difendere davvero i suoi animali che sono il nostro bene più prezioso”.
Listet for 4 måneder siden
