Adopter ALI FELICI
Kryssbrett · Hann · Voksen · 4 år
Navnet mitt er Guendalina og jeg ble lederen av mine kammerater Germana og Romana etter at vår livspartner ble grufuldt dødd med en voldsom spark fordi han ønsket å ta seg av oss, å beskytte oss. Vi bodde sammen og heldig for omtrent 4 år i et hus hvor vår tobeinte venne til slutt forsvant. Hun elsket oss, snakket til oss og spiste oss. En dag kom mennesker vi aldri hadde sett før til oss, skremte oss, gjorde oss truende, og kanskje det er derfor vår hann hadde fått straff. Så ble vi igjen som tre, med en usikker fremtid om hvem som skulle ta seg av oss, for vi er jo bare gæs. Vi bodde litt uten referanser og bolig inntil noen gode mennesker fra en forening (Lida Cirie’ Valli di Lanzo) kom og tok oss, satte oss i en stor bur og tok oss med seg. Selvfølgelig var vi redd fordi hvor vi ble tatt, kunne vi høre skrik fra andre gæs som oss, vi undret oss hvor vi hadde endt opp, men plutselig åpnet burr, og etter en stund av forvirring skjedde det at vi oppdaget at det var vår art, samt anner og sammen med dem en innsjø, mye gress og trær... det syntes som en fin plass hvor vi kunne leve. Ja, det er en fin plass, vi er rossige, ingen vil gjøre noe mot oss, vi har rom og mat til våre hjerters glede, en beskyttet bolig om natten, men over alt nye venner med hvem vi kan flakke våre ALI FELICI. Navnet mitt er Guendalina og jeg kan slappe av fordi jeg nå vet at mine to gamle kammerater er trygge. Min nye tobeinte venne som er frivillig fra Lida Ciriè-foreningen er vennlig, jeg lette etter en beroligende strek, og… jeg fant den. Noen ganger har historier, kanskje også den vanlige historien om tre mister gæs, et gladelig slutt.
Les original (it)
Il mio nome è Guendalina e sono diventata la guida delle mie compagne Germana e Romana dopo che il nostro compagno di vita è stato miseramente ucciso con un violento calcio per il solo fatto che voleva prendersi cura di noi, voleva proteggerci. Abbiamo vissuto insieme e felici per circa 4 anni in una casa dalla quale ad un certo punto è andata via la nostra amica a due zampe. Lei ci voleva bene, ci parlava e ci nutriva. Un giorno è arrivata della gente che non avevamo mai visto prima che ci ha spaventati, reso minacciosi ed è forse per questo che il nostro maschio è stato punito. Così siamo rimaste in tre con un destino incerto su chi avrebbe potuto prendersi cura di noi, del resto siamo solo delle oche. Abbiamo vissuto un po’ senza riferimenti e senza riparo fino al giorno in cui delle brave persone di un Associazione (Lida Cirie’ Valli di Lanzo) sono venute a prenderci, messe in una grande gabbia e portate via lontano. Ovviamente eravamo spaventate perché dove siamo state portate sentivamo le grida di altre oche come noi, ci chiedevamo dove eravamo mai finite, ma ad un tratto la gabbia si è aperta e dopo un momento di smarrimento ci siamo rese conto che si c’ erano delle nostre simili ed anche delle anatre e con loro un laghetto e tanta erba ed alberi… sembrava un bel posto dove poter vivere. Si, è un bel posto, siamo tranquille nessuno ci farà del male, abbiamo spazio e cibo a volontà, un riparo protetto per la notte, ma soprattutto nuove amiche con le quali sbattere le ali felici. Mi chiamo Guendalina e posso rilassarmi perché qui so che anche le mie due vecchie compagne sono al sicuro. La mia nuova amica a due zampe che è una volontaria dell’Associazione Lida Ciriè è simpatica, ho cercato da lei una carezza rassicurante e… l’ho trovata. A volte le storie, come forse quella banale di 3 oche allo sbando hanno un lieto fine.
Listet for 3 måneder siden






