Adopter Con il cane…sul cucuzzolo della montagna
Kryssbrett · Ukjent · Valp · 6 måneder
Bergbestiging er blant de fineste aktivitetene man kan gjøre med en hund. Men med bevissthet. Den første regelen som må respekteres ser ut til å være opphavlig, men det er ikke likevel, siden folk ofte bare tenker på egen evne og kroppsstatus (ofte ikke engang det!), som om det var opplagt at hunden kan håndtere hvilken høydeforskjell eller hvilken lengde på ruten som helst. I stedet bør turen være passende for hunden, dens helsestatus, alder, størrelse, trening og holdbarhet. Middels store eller store hunder skal bare tas opp i fjell etter ett år av alder, men de bør ikke møte høydeforskjell, som må vente ytterligere seks måneder, med tanke på at en lengre rute vil kreve mindre høydeforskjell og vice versa. Små hunder og brachycephale raser har tendens til å bli trøtte raskere, og derfor må ruten være proporsjonert til deres evner. Det er også en tro på at hunden i fjellet (som et område utenfor byen) alltid kan slippes fri, slik at den til slutt oppfyller ønsket om å løpe og snuse. Dette er en meget vanlig måte å tenke på, typisk for mennesker som til beste fall er uforberedte og dårlig informerte, men som ofte også viser arrogans og overtro. I virkeligheten kan hunden aldri slippes fri hvis den kan utgjøre fare, for eksempel for andre bergbestigere, skiførere, syklistene, besøkende eller ansatte i fjellhytter, og så videre, eller hvis det er forbud (som noen ganger er en tilgangsforbod) for å beskytte beskyttede områder og naturskoger. Likevel, utenfor disse situasjonene, er hovedgrunnen for ikke å slippe hunden fri når den ikke svarer umiddelbart på eierens roper, behovet for å beskytte viltet: en hund som jager en av de mange vill dyrene som finnes i fjellet, utgjør fare ikke bare for livet til det vilde dyret (som selv om ikke skadet eller drept av hunden, kan skade seg selv eller minst svake ved jakt og dermed bli mer utsatt for predasjon av andre vilde dyr), men også egen liv ved mulig kontakt med syke vill dyr (rabies, tuberkulose, men også Aujeszky-syken, som forårsakes av et virus hvis naturlige vertskap er vill gris og som ingen effektiv behandling har). En spesiell tabell under "Hunden i samfunnet" i Apacas guide (også i lydform) samler mange flere nyttige informasjoner om utstyr, hvordan man nærmer seg ruten, og ting man bør gjøre før og etter en bergbestiging.
Les original (it)
L'escursione in montagna è tra le attività più belle da fare con il cane. Ma con coscienza. La primissima regola da rispettare sembra ovvia, ma non lo è affatto, dato che spesso chi si accompagna al cane pensa soltanto alle capacità proprie e alla propria condizione fisica (talvolta neppure a questa!), quasi fosse scontato che il cane possa affrontare qualsiasi dislivello e qualsiasi durata del percorso. Invece, l’escursione deve essere adeguata al cane, al suo stato di salute, alla sua età e taglia e al suo livello di allenamento e al grado di resistenza alla fatica. Cani di taglia media o grande dovrebbero essere condotti in montagna solo dopo l’anno di età ma senza che debbano affrontare dislivelli, per affrontare i quali bisognerà attendere altri 6 mesi, tenendo conto che un percorso più lungo dovrà comportare meno dislivello e viceversa. I cani di piccola taglia e le razze brachicefale tendono ad affaticarsi più facilmente e quindi il percorso dovrà essere proporzionato alle loro capacità. C'è poi la convinzione che il cane in montagna (in quanto area extraurbana) possa essere lasciato libero sempre, in modo che finalmente dia sfogo al proprio desiderio di correre e annusare. E' un modo di pensare frequentissimo, proprio di persone che nell'ipotesi migliore sono solo sprovvedute e poco informate, ma che spesso brillano anche per arroganza e prepotenza. In realtà, il cane non può mai essere lasciato libero se è in grado di arrecare pericolo ad esempio, ad altri escursionisti, a sciatori, a ciclisti, ad avventori o gestori dei rifugi, e così via o se c'è un divieto (che talvolta è addirittura di accesso) a salvaguardia di aree protette e di parchi naturali. Ma al di fuori di tali fattispecie, la motivazione principale per non lasciare libero il cane che non risponde prontamente ai richiami del conduttore è la necessità di tutelare la fauna selvatica: un cane che rincorre uno dei molti animali selvatici presenti in montagna mette in pericolo non solo la vita del selvatico (che se anche non verrà ferito o ucciso dal cane potrà però ferirsi o comunque indebolirsi per l’inseguimento ed esporsi così a una più facile predazione da parte di altri selvatici), ma anche la propria per l’eventuale contatto con esemplari selvatici malati (rabbia, tubercolosi, ma anche la malattia di Aujeszky, causata da un virus che ha come ospite naturale il cinghiale e per la quale non esiste un trattamento efficace). Una scheda specifica nella sezione “il cane nella società” delle Guide di Apaca (anche in formato audio) raccoglie molte altre utili informazioni sull'attrezzatura, sulle modalità di affrontare il percorso e sulle cose da fare prima e dopo l'escursione in montagna.
Listet for 5 måneder siden
