Adopter Melpo
Kryssbrett · Hunn · Voksen · 4 år
Da vi først gikk inn i Melpos rom for å undersøke henne nøye og ta et blodprøve, hadde vi det vanskelig! Og grunnen til at vi hadde det vanskelig var fordi hun like før så oss, rullet seg på ryggen og spurte om en svært forsiktig berøring, litt kontakt. Se, hun hadde nettopp kommet fra kommunestyrets dyrerescen i Krestena, og alt vi hadde klart å merke på begynnelsen var en rolig og undertrykt hund, som tålmodig hadde tatt hva som helst som skjedde med henne. Vi strøk henne på magen, tellte på hennes tyne kropp de spor av glemsel og sult, tok blodet hennes og gikk videre til neste hund. Og hun sto igjen, så på oss med en trist og forvirret blikk, som om hun tenkte: "Hva vil skje nå?" Det som fulgte i den neste perioden var enkelt: hun spiste godt, sov, slapp av og fikk den veterinærbehandlingen hun trengte. Det var det Melpo trengte, minst i starten. Men det var nok til å endre noe inne i henne. Trøsten i øynene hennes fra de første dagene ble til en lys, selvsikker blikk, full av nysgjerrighet og interesse for alt og alle. Nå har vår Melpo sin halsbånd, går på tur med våre frivillige, menn og kvinner i alle aldre, møter de andre hundene i dyrehjemmet og hilser på dem uten noen problemer. Hun elsker menneskekontakt, hun elsker å sitte ved siden av den personen som går med henne og bare ta det hele inn, og hun liker å observere alt rundt henne. Trøsten i øynene hennes vil aldri komme tilbake, fordi vi har lovet henne at en familie vil bli funnet, en som vil åpne hjemmet sitt for henne, og Melpo vil bo der for alltid.
Les original (en)
When we first entered Melpo’s space to examine her carefully and take a blood sample, we had a hard time! And the reason we struggled was that the moment she saw us, she rolled onto her back, asking for a gentle touch, a bit of contact. You see, she had just arrived from the municipal shelter of Krestena, and all we had managed to notice at first was a calm and subdued dog, patiently enduring whatever was happening to her. We stroked her belly, counted on her thin body the marks left by neglect and starvation, took her blood, and moved on to the next dog. And she stayed behind, watching us with a sad and puzzled look, as if she were thinking: “What will happen now?” What followed in the next period was simple: she ate well, rested, relaxed, and received the veterinary care she needed. That’s what Melpo needed, at least in the beginning. But it was enough to change something inside her. The sadness in her eyes from those first days turned into a bright, confident look, full of curiosity and interest in everything and everyone. Now our Melpo wears her harness, goes on walks with our volunteers, men and women of all ages, meets the other dogs at the shelter and greets them without any issues. She enjoys human contact, she loves sitting beside the person who walks her and simply taking it all in, and she likes observing everything around her. The sadness in her eyes will never return, because we’ve promised her that a family will be found, one that will open their home to her, and Melpo will stay there forever.
Listet for 4 måneder siden
