Adopter E’
Kryssbrett · Ukjent · Senior · 11 år
Søndag, kom en ny gjest til dyreavhengigheten: Ariel, en tre år gammel kryssesløp, i perfekt helse, men plutselig ble tung. Parret som la henne er unge, men da de tok Ariel fra en hundeskyddshjem i Basilicata, var jenta ikke engang tjue år gammel og hadde en livsplan som på dette tidspunktet inkluderte å ha en hund. Det er ukjent hva som ble sagt til dette svært unge paret om den ansvarlighet som er knyttet til å ta imot en hund: det faktum står likevel der at et "vanlig" hendelse som flytting, var nok til å droppe av en liten hund som skulle være, for alltid, en reisekamrat. Dokumentene som følger med hunden beviser at når Ariel ankom Belluno, var hun ikke engang tre måneder gammel, født 25. april 2015, og gitt til de unge menneskene 18. juli. Selv om hun var så liten, var Ariel allerede en gjemt hund registrert hos kommunen, som led av coccidiose og giardiasis, som bekreftet av den lokale helsemyndighetens veterinæravdeling 5. juni: ingenting uvanlig for en gjemt hund fra sør, unntatt hvis diagnosen også ble bekreftet 4. juli, det vil si etter en måned med mulig ufullstendig behandling og fjorten dager før overføring til Veneto. Var Ariel helbredt da hun ble adoptert? Hva var reisen som, bare tre måneder gammel, førte henne til Belluno? Hvem gjorde hjemmeforsøket før adoptering? Hvem forklarte de unge menneskene hva det betyr å "ta en hund"? Og hvem sikret at det var en liten hund, slik adoptøren hadde spurt, og som i stedet valgte å vokse nesten til stor størrelse? Vi kan virkelig ikke ta mer av denne "hundetransporten" fra sør. Vi har allerede nevnt god tro på mange frivillige (både i sør og nord), men også arrogansen til mange selvtilkallte dyreheldere (både i nord og sør) som plasserer og fortsetter å plassere eksemplarer for narcissistisk glede av å oppfylle seg selv med bilder og innlegg på sosiale media. Hva med de dramatiske tonene og historiene – ofte falske – brukt for å "laure" dyret på nettet, grovt spill med folkets følelser? Og pengene (få eller mange) som spørres etter ved motorveiromkjøring, hvor hunder er overført? Og de unge "Dobermann" som blir plassert i familier med småbarn? Og "Schnauzers" som – for noen grunn – er for livlige? Og pupper (som Ariel) garantert å bli små, som ender opp med å være for store for en leilighet? Eller eksemplarer med medikamenter under reisen, som så viser seg umulige å håndtere? Selv ved APACA's hundeskyddshjem finnes slike hunder, borte til nord av Bellunesi, som ville gjort en tjeneste til hundene og deres medborgere hvis de hadde fokusert seg på noe annet! Det er nå tid for Staten og regioner – som aldri har inntruffet for å stoppe eller minst regulere migrasjonen fra sørlige skyddshjemer – å sette slutt til en situasjon som ikke passer til en sivilisert nasjon.
Les original (it)
Domenica scorsa è arrivata in rifugio una nuova ospite: si tratta di Ariel, una meticcia di tre anni, in piena salute ma diventata improvvisamente ingombrante. La coppia che l'ha lasciata è giovane, ma quando ha preso Ariel da un canile della Basilicata la ragazza non aveva neanche vent'anni e un progetto di vita che, in quel momento, includeva la presenza di un cane. Non è dato sapere quanto sia stato detto a questa giovanissima coppia dell'impegno e della responsabilità a cui andava in contro adottando un cane: sta di fatto che un evento “normale” come un trasferimento è bastato per scaricare una cagnotta che avrebbe dovuto essere, per sempre, una compagna di viaggio. I documenti che accompagnano il cane provano che quando Ariel è arrivata a Belluno non aveva neanche tre mesi, essendo nata il 25 aprile 2015 e ceduta ai ragazzi il 18 luglio. Pur così piccola, Ariel era già una randagia intestata al comune, affetta da coccidiosi e giardiasi, come attestato dal servizio veterinario dell'Azienda sanitaria locale il 5 giugno: niente di strano per un randagio del sud, se non fosse che la diagnosi è stata confermata anche il 4 luglio, vale a dire dopo un mese di cure forse non fatte e quattordici giorni prima del trasferimento in Veneto. Era guarita Ariel quando è stata data in adozione? Come è stato il viaggio che, a soli tre mesi, l'ha portata a Belluno? E chi ha fatto (o non fatto) la visita di preaffido? Chi ha spiegato ai ragazzi cosa voleva dire “prendere un cane”? E chi ha assicurato che si trattava di un cane di piccola taglia, proprio come aveva chiesto l'adottante e che, invece, ha deciso di crescere quasi fino alla taglia grande? Non se ne può veramente più di questo “traffico di cani” dal sud. Abbiamo già detto della buonafede di tanti volontari (sia al sud che al nord), ma anche del protagonismo di altrettanti sedicenti amanti degli animali (sia al nord, che al sud), che hanno piazzato e continuano a piazzare esemplari per il narcisistico piacere di gratificarsi con foto e post sui social. E che dire dei toni drammatici e delle storie – spesso false- usati per “lanciare” l'animale in rete, giocando in modo irresponsabile con i sentimenti delle persone? E dei soldi (pochi o tanti che siano) chiesti nelle stazioni di servizio dell'autostrada, dove i cani vengono consegnati? E dei giovani “doberman” inseriti in famiglie con neonati? E degli “schnauzer” che – chissà come mai! – sono troppo vivaci? E dei cuccioli (proprio come Ariel) garantiti di taglia piccola che invece diventano troppo grandi per un appartamento? O di esemplari drogati per il tempo del viaggio che si rivelano poi ingestibili? Anche nel canile di APACA ci sono cani così, portati al nord da bellunesi che farebbero un piacere ai cani e ai loro concittadini se si dedicassero ad altro! E' ora che Stato e Regioni – che non sono mai intervenuti per bloccare o almeno regolare la migrazione dai canili del Sud- facciano cessare una situazione che è indegna di un paese civile.
Listet for 4 måneder siden
