Adopter Il cane dominante non esiste
Kryssbrett · Hunn
Den dominerende hunden er den som utløser det instinktive, uvidende ønsket om å underkaste den. Når man møter hunder på tur eller i frilegeområder eller hos en venn, er det svært vanlig å høre at bestemte oppførsmåter blir dømt som "normale" fordi de utføres av en hund som betraktes og vurderes som "dominerende": dette skjer med hunden (kanskje selv en hunn) som tager seg en annen hund eller en menneskes bein; eller med hunden som holder alle unna bensen hvor menneskevennen sitter; det skjer med hunden som fullstendig ignorerer oppfordringer om ikke å trekke i leddet; eller med hunden som aldri slapper av og kontinuerlig overvaker omgivnelsene. Alle disse situasjonene har faktisk presise etologiske forklaringer, selv om de skiller seg fra hverandre, der dominans ikke engang er involvert. Dominans og underdanighet er faktisk begrep som beskriver "maktforhold" mellom individer innen en sosial gruppe eller en stabil relasjon: de angir altså statusen til et subjekt og er derfor nyttige for å forstå sosiale dynamikker, men ikke for å merke individuelle oppførsmåter hos familiehunden som, i visse situasjoner, bare uttrykker en av mange typiske oppførsmåter i arten. Dette gjelder også angrepsmotivet, som ikke nødvendigvis er et uttrykk for dominans: virkelig, motivasjonen til å angripe (aggressjon) påvirkes av flere faktorer (genetikk, erfaringer, helse, sosialisering, frykt, bytte- og territoriumsdriften osv.) og er en del av den individuelle hundenes personlighet, mens dominans ikke er en egenskap i personligheten, men en aspekt av en (asymmetrisk) relasjon som varierer etter kontekst eller den relasjonen hunden har. Derfor vil det kanskje være lettere for mennesket å sette fra seg sitt instinktive, uvidende ønske om å underkaste hunden og ta en mindre forenklet tolkning av dens oppførsel, når det er forstått at det ikke er en "dominerende hund" som vil sove på senga eller forsvarer mat eller leketøy eller selv går først gjennom døren. I menneske-hund-relasjonen har dominans og underdanighet alltid vært brukt for å retfertige tvangsmetoder og straff som verktøy for å hevde antropocentriske overlegenheter og menneskets vilje over den ikkenyttedyret: istedenfor, det som virkelig trengs i forholdet til egen sammenbolende dyret er mennesker som er autoritative, som uttrykker balansen mellom kunnskap, empati og lytting til behov og krav til dyrevennen, og som forkaster dominans, pålegg og autoritarisme.
Les original (it)
Il cane dominante è quello che attiva l'istintivo, ignorante desiderio di sottometterlo. Nell’incontrare cani in passeggiata o in area sgambo o nell'abitazione di un conoscente capita molto spesso di sentire giudicare alcuni comportamenti come “normali” perché messi in atto da un cane considerato e valutato come “dominante”: succede con il cane (magari anche femmina) che monta un altro cane o la gamba di un umano; oppure con il cane che tiene tutti lontani dalla panchina dove è seduto il compagno umano; succede col cane che non ascolta minimamente le suppliche di non tirare al guinzaglio; oppure con il cane che non si rilassa mai e sorveglia incessantemente il contesto. Tutte queste fattispecie hanno, in realtà, spiegazioni etologiche precise ancorchè diverse tra loro, in cui la dominanza non viene proprio in gioco. Dominanza e subalternità, infatti, sono concetti che descrivono le “relazioni di potere” tra individui all’interno di un gruppo sociale o di una relazione stabile: qualificano, cioè, lo status di un soggetto e, quindi, sono utili a comprendere le dinamiche sociali, ma non per dare un’etichetta a singoli atteggiamenti del cane di famiglia che in determinate situazioni si esprime semplicemente con uno dei tanti comportamenti tipici della specie. E’ così anche per l’aggressività, che non è necessariamente espressione di dominanza: infatti, la motivazione ad aggredire (aggressività) è influenzata da diversi fattori (genetica, esperienze vissute, stato di salute, socializzazione, paura, motivazione predatoria e territoriale e così via) e fa parte della personalità del singolo cane, mentre la dominanza non è un tratto della personalità ma un aspetto di una relazione (asimmetrica) che varia in ragione del contesto o del rapporto relazionale che il cane sta intrattenendo. Dunque, una volta capito che non è un “cane dominante” quello che vuole dormire sul letto o che difende il cibo o i giochi o, addirittura, quello che oltrepassa per primo la porta di casa, sarà forse più facile per l’umano di turno mettere da parte il proprio istintivo, ignorante desiderio di sottomettere il cane e impegnarsi in una lettura meno semplificata dei suoi comportamenti. Nella relazione uomo-cane, dominanza e sottomissione sono servite, da sempre, a giustificare metodi coercitivi e punizioni come strumento di affermazione antropocentrica della superiorità e del volere dell’animale umano sull'animale non-umano: invece, ciò di cui c’è davvero bisogno nel rapporto con il proprio animale convivente è di persone autorevoli, che esprimono un equilibrio tra competenza, empatia e ascolto dei bisogni e delle esigenze del proprio compagno animale, rifiutando dominanza, imposizione e autoritarismo.
Listet for 4 måneder siden
