Adopter Câine Mic, Suflet Mare, Inimă Cât Un Munte
Kryssbrett · Hann
I dag skal jeg fortelle deg om hunden min. En enkel historie om en hund og enda enklere. En hund som levde lenge nok for alle som ikke klarte det. Han var ukyr, men elsket veldig mye. Og jeg tror at å si at du er ærlig når du elsker er allerede et pleonasme. Jeg hadde ham i lang tid. I 2009, ved juletid. Han var liten, som en kule ull. Han pisset på gulvet. Han spillte opp melkbeholderen. Vi ble venner raskt. Han var mindre enn håndflaten min. Han gjorde ikke noe veldig vitsi, men tilværenheten hans ble følt overalt. Han gjorde seg kjent med sitt karakteristiske, skarpe og kaotiske bøying. Ja, da han var i huset, inntil han vokste litt mer og bestemte seg for å møte verden, rev han opp noen toalettark. Hva hadde han å gjøre med at han lærte opp et kaos? Han hadde sjans og det var alt som hadde betydning. Gjør det mening å fortelle om når større hunder slått ham og han bare lå på ryggen uten å bite eller kappe seg? Han bøynte bare "aaaa" nesten menneskelig. Eller når han ble fanget i naboens felle og rev sin lår? Han beholdt denne uheldige skåren resten av livet. Eller når en bil traff ham og han ikke kunne bevege seg, men han satte seg så hardt at han stod opp bare for meg, nesten, på bena, tremlet fra alle leddene, bare for å spille? Eller når jeg ga ham mat med en spade, fordi ellers ville han ikke komme nærmere maten, da han hadde feber? Han opplevde pandemien på egen måte. Men jeg skal fortelle deg noe annet. For det første vil jeg gi deg litt kontekst. Jeg er blind. Og jeg hadde ikke nevnt det hvis det ikke hadde gjort absolutt ingen mening. Det var blant de første gangene da jeg gikk alene fra ett sted til et annet. La oss være ærlige, jeg bor på landet, og morbroren min har eiendommen ikke veldig langt fra meg. Kanskje omtrent 100 meter eller så. Det var midt i mars. Martin, det er navnet hans, gikk ikke lengre enn vår gate - kanskje 15 meter. Der møtte han andre hunder, snakket gladelig eller ble slått opp av andre. Et lite panisk tok jeg stokken min og begynte å gå mot morbroren min hus. Det var ganske kaldt, jeg var forsiktig med alt som beveget seg. På et tidspunkt, da jeg gikk videre, hørte jeg en hund som kom etter meg. Men jeg sa å ikke ta det. Når du har en stokk i hånden kan det virke som en våpen for en hund og det er mulig at han kan angripe deg. Jeg traff en nabo som hilste på meg: – Jeg vet ikke, sa jeg, kanskje det er fra gata. Etter å ha hilset på naboen, fortsatte jeg mot morbroren min hus. Hunden fulgte meg tett. For å forkorte det, da jeg ankom der og gikk inn gjennom porten, prøvde hunden også å gå inn. Men Paulică, hunden min morbrors, ønsket å definitivt beskytte sitt territorium. Ja, det var han. Martin. Han hadde kommet etter meg. Jeg forstår fremdeles ikke hva som foregikk i hodet hans. Han, som ikke gikk lenger enn 15-30 meter fra hjemmet... Det var slik han var, bare en gang, den eneste guidehunden på Temu. Han kunne ha manglet selvmerket «Gjort i Kina». Dette er hans historie, ikke min. Han levde 15 år, men han ble syk, lidde og forble like glad som alltid. Det er en landsbyhistorie om en liten og ukyr hund, men – som jeg sa – ærlig og vennlig, modig men også redd. Og nei, jeg kalte aldri ham den berømte setningen fra «Tapper, den tapperste hunden.» Han gjorde ikke meg latterlig. Han var heldigste når du bare la hånda din på ham, og han rokket over på ryggen bare for at du skulle strekke ham. Ved siden av ham har andre hunder også levd: Sasa, Sasa To, en annen hund uten navn, og den dumme jeg har nå. Han er kjent med mange navn: Ursu, Satans, Codrin. Ja, det er alt. De ga ham viljen til å leve, de plaget ham, spilte med ham. Men han var tålmodig som alltid og brummet nervøst når andre prøvde å ta hans mat. De passerte gjennom hans liv, og mitt, men han lot den sterkeste inntrykket. "Han var en liten hund, men med et stort hjerte. Han viste meg hva ubetinget kærlighet, grenseløs lojalitet og kraften til å heve deg, selv når livet prøver å kappe deg ned. Han stod alltid opp for meg. Og til slutt, da han følte at han måtte gå, gjorde han det i stil. Han ville ikke at noen skulle se ham lide. Martin var mer enn en hund. Han var min venn, lojal, elskende og modig. Jeg savner deg, gamle venn!"
Les original (ro)
Astăzi îţi voi povesti despre câinele meu. O poveste simplă despre un câine şi mai simplu. Un câine care a trăit cât pentru toţi cei care nu au rezistat. A fost prostănac, dar a iubit foarte mult. Şi cred că a spune că eşti sincer când iubeşti e deja pleonasm. L-am primit de mult. Prin 2009, de Crăciun. Era mic, cât un ghemotoc. A făcut pipi pe podea. A vărsat castronul cu lapte. Ne-am împrietenit rapid. Era mai mic decât palma mea. Nu prea a făcut năzbâtii, dar prezenţa i se simţea peste tot. Se făcea cunoscut prin lătratul lui caracteristic, ascuţit şi haotic. A, da, bine, cât a stat în casă, până a mai crescut un pic şi s-a hotărât să înfrunte lumea, a sfâşiat câteva role de hârtie igienică. Ce-i păsa lui că făcea mizerie? Se distra şi aia era tot ce conta. Are sens să povestesc când alţi câini mai mari îl băteau şi el doar se întindea pe spate fără să muşte sau să riposteze? Striga doar „aaaa” aproape uman. Sau când s-a prins în laţul unui vecin şi şi-a sfâşiat coapsa? A rămas cu cicatricea aia nenorocită pentru toată viaţa. Sau atunci când l-a lovit o maşină şi nu a mai putut să se mişte, dar s-a forţat atât de tare, că s-a ridicat doar de dragul meu, cu greu, în picioare, tremurând din toate încheieturile, doar ca să se joace? Sau când l-am hrănit cu linguriţa, că altfel nu se apropia de mâncare, atunci când a avut febră? A resimţit şi el pandemia în felul lui. Dar am să-ţi povestesc altceva. Înainte de toate, vreau să-ţi dau un pic de context. Sunt nevăzător. Şi nu aş fi specificat asta dacă nu ar fi avut absolut deloc sens. Era printre primele dăţi când am mers singur dintr-o locaţie în alta. Ce-i drept, stau la ţară, iar curtea bunicii nu e foarte departe de a mea. Să tot fie vreo 100 şi ceva de metri. Era pe la jumătatea lunii martie. Martin, că aşa îl cheamă, nu mergea mai departe de străduţa noastră – să fie vreo 15 metri. Acolo se întâlnea el şi sporovăia vesel sau îşi lua bătaie de la ceilalţi fraieri. Un pic panicat, mi-am luat bastonul şi am plecat către casa bunicii. Era destul de frig, eram atent la tot ce mişca. La un moment dat, tot înaintând, am auzit că un câine vine după mine. Dar am zis să nu îl bag în seamă. Atunci când ai baston în mână poate părea o armă pentru un câine şi e posibil să te atace. M-am întâlnit cu un vecin care m-a salutat: — Nu ştiu, am zis, o fi al străzii. După ce mi-am salutat vecinul, am continuat să merg spre bunica. Câinele se ţinea scai după mine. Ca să nu o mai lungesc mult, când am ajuns acolo şi am intrat pe poartă, a dat să intre şi câinele. Dar Paulică, câinele bunicii, voia neapărat să îşi apere teritoriul. Da, era el. Martin. Venise după mine. Nu înţeleg nici acum ce a fost în capul lui. El, care nu se deplasa mai mult de 15-30 de metri de casă… Aşa a fost el pentru o singură dată, unicul câine ghid de pe Temu. I-ar mai fi lipsit şi eticheta cu Made in China. Asta e povestea lui, nu a mea. A trăit 15 ani, dar s-a îmbolnăvit, s-a chinuit, şi a rămas la fel de vesel ca întotdeauna. E o poveste de la ţară cu un câine mic şi prostănac, dar – aşa cum am spus – sincer şi simpatic, curajos dar şi fricos totodată. Şi nu, nu-i spuneam replica celebră din „Curaj, Câinele cel fricos”. Nu m-a făcut niciodată de râs. Era cel mai fericit când doar puneai mâna pe el, şi se rostogolea cu burtica în sus, doar ca să îl mângâi. Pe lângă el au mai trăit alţi câini: Saşa, Saşa Doi, un alt câine fără nume, şi tembelul pe care îl am acum. E cunoscut sub mai multe nume: Ursu, Satana, Codrin. Da, atât s-a putut. Toţi i-au redat cheful de viaţă, l-au chinuit, s-au jucat cu el. Dar el era răbdător ca de fiecare dată şi mârâia nervos când ceilalţi încercau să-i ia mâncarea. Au trecut prin viaţa lui, şi a mea, însă el a lăsat cea mai puternică amprentă. „A fost un câine mic, dar cu o inimă mare. Mi-a arătat ce înseamnă iubirea necondiționată, loialitatea fără margini și puterea de a te ridica, chiar și atunci când viața încearcă să te doboare. el s-a ridicat mereu pentru mine. Și, la final, când a simțit că trebuie să plece, a făcut-o în tăcere. Nu a vrut să îl vadă nimeni suferind. Martin a fost mai mult decât un câine. A fost prietenul meu, loial, iubitor şi curajos. Mi-e dor de tine, bătrâne!
Listet for 2 måneder siden
