Adopter Il cane ha un grande impatto ambientale
Kryssbrett · Ukjent · Valp · Alder ukjent
Men er det virkelig praktisk for vitenskap og miljøbevegelsen å peke fingeren på valget å ha en hund? De som bryr seg om miljøet, naturen, dyrene, jorda og selv artenes fremtid, inkludert menneskene, spør seg først om de kan ta handlinger for å bekjempe klimaendringene. Gjenbruk er sikkert den vanligste handlingen hver dag hos disse personene, samme som konsumerer null kilometer mat, erstatter tradisjonelle lyspærer med lavforbrukere og hvis de kan det, også erstatter energikilden i hjemmet sitt. Uansett at, ifølge mange miljørapporter, de fleste av disse "godtroende" handlingene – inkludert gjenbruk – har stor etisk verdi men liten effekt på utslipp (ca. 10 % av totalt), hva få vet og som ofte oppfordres som en advarsel er faktumet at å ha en hund er en av de mest miljømessig påvirkende valgene, sammen med luftreise og bruk av ikke-nyttbare energikilder. Men hvorfor forurenser hunder så mye? Svaret er opplagt: fordi milliarder av familier har en eller flere hunder, og alle dem spiser kjøtt produsert av dyr (spesielt storfe) som slipper ut metan, og videre oppfôres på jord ofte ulovlig skogklippet. Det er ikke slik at individuelle handlinger ikke betyr noe: alt vi gjør for å redusere utslipp er nyttig for miljøet, men det finnes mer eller mindre effektive individuelle bidrag, og de fire viktigste er å redusere flyreiser, velge fornybar energi, endre transportmåter (for eksempel å redusere bilbruk), og begrense kjøttforbruk, spesielt rødt kjøtt: men det er hovedsakelig husdyrhold som spiller en viktig rolle i totale menneskeskapt utslipp, da det er ansvarlig for ca. 35 % av drivhusgassutslippene. Derfor må en som har en hund (et kjøttætende dyr) nødvendigvis føle seg som fiende til miljøet? Det finnes ingen enkel svar. I strengt tallmessig forstand, er konklusjonen til vitenskapsmenn om påvirkningen av hundeemat på utslipp ikke virkelig trivial, selv om noen nevner at mye av dyremat er produsert ved hjelp av avfallsprodukter fra menneskefødselssystemet, og derfor ville beregningen på hundeemat faktisk føre til en "dobbel telling" av utslipp. Det finnes da justeringer som kan gjøres, først og fremst å endre maten til familiehunder: ikke så mye mot en vegetarisk kost (som stiller etologiske spørsmål), men mot "lav-karbon kjøtt" (høne, insekter osv.), som faktisk er en av de mest effektive handlingene som forskere selv anbefaler for å redusere påvirkningen av hunder på utslipp. Det finnes også positive effekter som ikke blir regnet med, men ofte er til stede hos de som har en hund, som for eksempel antagelig reiser mindre eller oppmerksommere på omgivelser under promenaden, en faktor som ikke bør undervurderes for å adoptere gode holdninger. Videre har nylige europeiske studier beregnet at kostholdet til en gjennomsnittshund ikke har en karbonfotavtrykk som sammenlignbar med en SUV, men er faktisk mye lavere, estimert rundt 7 % av totalt karbonfotavtrykk for en gjennomsnittlig EU-borger. Men gir all denne informasjonen nok til å fjerne de som bor sammen med en hund fra anklagen om "forurensning"? Denne anklagen blir hovedsakelig gjort av de som ikke liker hunder eller ser dem selv som "skyldige" for å erstatte barn i menneskers liv, men kan også komme fra ekstrem miljøbevegelse som krver godtroende individuelle handlinger selv når de gjør folk miste viljen til å stemme og kamp for å endre offentlige politikker, bedriftspraksiser eller sosiale normer. "De handlingene vi tar for å forsøke å måtte klimakrisen kan delvis være motivert av hvor lett de ser ut eller hvor effektive vi mener dem å være, men hver av våre valg er også motivert av det som gir oss glede," skriver Claire Elise Thompson i et artikkel på Grist, republisert av Internazionale 2. januar 2026. "Det er et viktig element for å bli troskapsfull og resiliens i kampen for en bedre fremtid. På denne måten har høy-karbon aktiviteter som å eie en hund en verdi som går overfor deres vekt i form av utslipp." For en kort oppsummering, understreker den amerikanske journalisten, "idéen om aldri å ta imot en hund... virker som en stor ofring... og sorg jeg føler ved tanken på en fremtid uten hunder signaliserer en annen viktig faktor når vi snakker om motivasjon til å kamp for klimaet: glede," det vil si et intens og behagelig følelse som er i stand til å motivere atferd. Et konsept som ikke er forstått av en del av miljøbevegelsen, men godt forstått av oljebedrifter, multinasjonale selskaper og deres politiske venner, som presenterer gjenopptak av fossile brensler som det eneste som kan gi 'glede' til mange bilkjørere (og ikke elbiler) eller gassovner (og ikke induksjon) som plutselig ikke lenger føler seg som 'forurensere', men aktører for energistabilitet og priser, hvor selv klimaavtaler kan kastes til side! La oss derfor takke hunder for å være i våre liv og gi oss 'glede' som hver dag hjelper oss i våre små miljøvennlige handlinger.
Les original (it)
Ma è davvero conveniente per la scienza e per l’ambientalismo puntare il dito sulla scelta di avere un cane? Chi ha a cuore l’ambiente, la natura, gli animali, la Terra e anche il futuro delle specie, compresa quella umana, interroga anzitutto se stesso sulle azioni che potrebbe compiere per contrastare il cambiamento climatico. Il riciclo è senz’altro l’azione quotidiana che più viene compiuta da queste persone, le stesse che consumano cibo a chilometri zero, cambiano le lampadine tradizionali con quelle a basso consumo e, potendoselo permettere, sostituiscono anche le fonti di energia della casa. A prescindere dal fatto che, secondo molti rapporti sull’ambiente, la maggior parte di questi comportamenti “virtuosi” – riciclo compreso – hanno un alto valore etico ma scarsa incidenza sulle emissioni (circa il 10% del totale) se non sono accompagnati da politiche pubbliche, ciò che pochi sanno e che viene riproposto ciclicamente come monito è il fatto che avere un cane è una delle scelte in assoluto più impattanti sull’ambiente, insieme ai voli aerei e all’impiego di energia non rinnovabile. Ma perché i cani inquinerebbero così tanto? La risposta è ovvia: perché sono miliardi le famiglie che hanno uno o più cani e tutti mangiano carne, che è prodotta da animali (soprattutto bovini) che rilasciano metano e, per di più, vengono allevati in terreni disboscati spesso illegalmente. Non che i comportamenti individuali non servano: tutto ciò che facciamo per ridurre le emissioni è utile all’ambiente, ma ci sono contributi individuali più o meno efficaci e i quattro maggiormente significativi sono ridurre i voli, scegliere energia rinnovabile, cambiare le modalità di trasporto (ad esempio riducendo l’uso dell’auto) e limitare il consumo di carne, soprattutto bovina: ma sono soprattutto gli allevamenti di bestiame ad avere un ruolo importante nelle emissioni antropiche totali dato che sono responsabili di circa il 35% delle emissioni di gas ad effetto serra. Quindi chi si accompagna a un cane (carnivoro) deve per forza sentirsi un nemico dell'ambiente? Non c’è una sola risposta possibile. In termini strettamente numerici, la conclusione degli scienziati sull’impatto che l’alimentazione dei cani ha sulle emissioni non è, infatti, banale, anche se qualcuno fa notare che gran parte del cibo per animali è prodotta usando sottoprodotti dell'industria alimentare umana e, perciò, il calcolo sull’alimentazione canina produrrebbe di fatto una “doppia contabilizzazione” delle emissioni. Ci sono, poi, aggiustamenti da poter mettere in campo, primo tra tutti cambiare l’alimentazione dei cani di famiglia: passare non tanto a una dieta vegetariana (che pone interrogativi etologici) quanto a “carni a minore intensità di carbonio” (tacchino, insetti, ecc.) che addirittura è una delle azioni indicate come più efficaci dagli stessi ricercatori per ridurre l’impatto della presenza dei cani sulle emissioni. Ci sono poi gli effetti (positivi) non calcolati ma spesso presenti in chi si accompagna a un cane, come presumibilmente viaggiare meno o durante le passeggiate prestare maggiore attenzione all’ambiente circostante, un fattore non da poco per assumere comportamenti virtuosi. Non solo, ma recenti studi europei hanno calcolato che l'alimentazione di un cane medio non ha, come si pensava, un'impronta di carbonio paragonabile a quella di un SUV, ma sia in realtà molto inferiore, stimabile intorno al 7% dell'impronta di carbonio totale di un cittadino medio dell'UE. Ma tutto questo basta a sottrarre coloro che vivono con un cane dall’accusa di “inquinare”? E' un’accusa mossa soprattutto da chi non ama i cani o li ritiene addirittura “colpevoli” di aver sostituito i neonati nelle vite delle persone, ma che può provenire anche da quell’ambientalismo estremo che pretende comportamenti virtuosi individuali anche quando fanno perdere alle persone la voglia di votare e militare per cambiare le politiche pubbliche, le pratiche aziendali o le norme sociali. “Le azioni che mettiamo in pratica per cercare di mitigare la crisi climatica – scrive Claire Elise Thompson in un articolo su Grist ripreso da Internazionale del 2 gennaio 2026 – possono essere motivate in parte da quanto ci risultano facili o da quanto le riteniamo efficaci, ma ogni nostra scelta è anche motivata da ciò che ci dà gioia. È un elemento essenziale per rimanere impegnati e resilienti nella lotta per un futuro migliore. In questo senso, attività ad alta intensità di carbonio come possedere un cane hanno un valore che va al di là del loro peso in termini di emissioni”. In sostanza, sottolinea la giornalista statunitense “l’idea di non adottare mai un cane (…) mi sembra un sacrificio immenso (…) e la tristezza che provo al pensiero di un futuro senza cani mi segnala un altro fattore importante quando si parla di motivazione per impegnarsi a difendere il clima: la gioia”, vale a dire un’emozione intensa e piacevole in grado di motivare i comportamenti. Un concetto non capito da parte di una fetta del movimento ambientalista, ma ben compreso, invece, dai petrolieri, dalle multinazionali e dai politici loro amici, che stanno spacciando la ripresa della produzione di combustibili fossili come la sola in grado di dare “gioia” ai molti possessori di auto a gasolio (e non elettriche) o di fornelli a gas (e non ad induzione) che improvvisamente non si sentono più “inquinatori”, ma attori di una stabilità energetica e dei prezzi in nome della quale si possono far saltare anche gli accordi sul clima! Dunque, ringraziamo i cani di esserci nelle nostre vite e di darci la “gioia” che, ogni giorno, ci aiuta a praticare i nostri piccoli comportamenti utili all'ambiente.
Listet for 4 måneder siden
