Adopter Il cane in braccio
Kryssbrett · Ukjent · Valp · 4 måneder
Pøp og små hunder ender ofte opp i armene sine menneskelige venner. Grunnene er alltid like: "Ønske" om å klemme dem eller "ønske" om å beskytte dem, som i begge tilfeller viser epimeles, altså glede ved å ta seg av et vesen som virker som det spør om beskyttelse eller hjelp. Men matcher dette "ønske" hos mennesket korrekt med hundens etogram? Det ser ikke ut som det gjør, spesielt fordi den som blir båret ikke er del av intraspesifikke atferder (utenfor de første ukene da en pupper kan bli løftet av mors munn) akkurat som en omfamring, som er en typisk menneskelig handling, ikke en hundes. Videre, hvis det synes som hunden spør om å bli løftet opp, er det svært sannsynlig at det er en vanlig handling som mennesket har implementert eller kanskje en atferd som kan skjule et problem hos hunden som skal behandles, snarere enn fremmet. I tillegg, hvis du ønsker å sikre pøpen eller hunden – kanskje i et trygt område eller når en annen hund kommer – ved å løfte den fra bakken og holde den i armene dine, kan det utløse predatorisk motivasjon hos hundene du trodde du reddet: å heve hunden opp tilsvarer flykt fra hva vil klart se ut som bytt. Og å bære hunden på armen under en tur? Det gir ingen mening, siden det hindrer hunden i å utforske miljøet, få informasjon, huske lukt, identifisere farer og skille mellom ulike lukter. Selvfølgelig er handlingen til hunden som velger å sette seg på din skjegg helt annerledes, når du sitter: i dette tilfellet viser hunden et ønske om kontakten som bør fremmes (ikke avvist) og styrkes (kanskje ved å sette deg på gulvet ved siden av ham) og samtidig tillater oss å oppfylle vårt "ønske" om å ha ham "i våre armer" på en etologisk korrekt måte.
Les original (it)
Cuccioli e cani di piccola taglia finiscono spesso in braccio ai loro compagni umani. I motivi sono sempre gli stessi: “desiderio” di coccolarlo o “desiderio” di proteggerlo, che in entrambe le fattispecie concretizzano l’epimelesi, ossia il piacere di prendersi cura di un essere che sembra chiedere protezione o aiuto. Ma questo “desiderio” dell’umano si rapporta correttamente all’etogramma del cane? Sembra proprio di no, anzitutto perché l’essere trasportato non fa parte dei comportamenti intraspecifici (se non nelle primissime settimane quando il cucciolo può essere sollevato con la bocca dalla madre) esattamente come l’abbraccio, che è un’azione tipicamente umana e non canina. Se, poi, può sembrare che sia il cane a chiedere di essere preso in braccio è molto probabile che si tratti di un'abitudine implementata dall’umano o, addirittura, di un comportamento che potrebbe nascondere un disagio del cane che andrebbe risolto e non assecondato. Non solo, ma il “desiderio” di mettere in sicurezza il cucciolo o il cane – magari in un'area sgambo o all'approssimarsi di un cane libero – sollevandolo da terra e tenendolo in braccio può attivare la motivazione predatoria dei cani dai quali si pensava di sottrarlo: sollevare il cane verso l’alto equivale, infatti, alla fuga di quella che a tutti gli effetti sembrerà essere una preda. E la passeggiata in braccio all’umano? Non ha alcun senso, dato che impedisce al cane di esplorare l’ambiente, acquisendo informazioni, memorizzando odori, individuando pericoli, riconoscendo e distinguendo le differenti tracce olfattive. Ovviamente, del tutto differente è l’azione del cane che decide di sedersi in braccio quando si è seduti: in questo caso, il cane manifesta un desiderio di contatto che va assecondato (non respingendolo) e favorito (magari sedendosi a terra accanto a lui) e che, contemporaneamente, ci permette di concretizzare nel modo etologicamente corretto il nostro “desiderio” di averlo “in braccio”.
Listet for 5 måneder siden
